Dette er en pårørendes fortelling om sin situasjon.
Utgangspunktet mitt i LFN var å være pårørende for min forlovede.
I senere år har det vist seg at jeg også er skadet selv.
Jeg var der både før og etter ulykken hennes. – –
Før var min forlovede ei dame full av liv.
Vi planla å dra på mc turer, dra på ulike arrangementer, dra utenlands (både
Hawai/USA ++), dykking, og vi snakket også om å dra på en motorsykkel stuntskole i
Frankrike.
Men så, i løpet av et øyeblikk snues verden helt om! – – – – –
Hva nå?
Hva om…
Om bare…
Jeg skal gjøre alt for at hun skal komme tilbake igjen! Denne går videre til:
Jeg skal gjøre alt for at hennes liv skal bli så godt som mulig!
Taket raser rett ned i hodet mitt!
Alle planene vi hadde må legges på is.
Til å begynne med, tenker vi at dette ordner seg… Og vi har troen…
Først ett år senere får vi beskjed om at nakken er knekt på 3 plasser, + at 3 plasser til blir
oppdaget som kommer fra noen år tidligere.
Og de er nå slått opp igjen.
Siden de ikke har blitt oppdaget før nå, så går det ikke å operere. (Pga forkalkninger og
utglidninger.)
2-3 år senere får vi beskjed av en kirurg på NIMI om å nyte den kommende sommeren, da
han antok at neste sommer ville hun ikke være her mer… ( Det skal sies at dette er nå 8-9 år
siden.)
Da forsvinner virkelig grunnmuren! –
Når jeg kom inn i LFN med min forlovede, var det noen som begynte å le når jeg
spurte om det fantes en eller annen form for støttegruppe til de pårørende. Og ja, på en
eller annen måte forstod jeg de. Jeg sto der fullt oppegående og uten noen synlige
skader. Mens min forlovede satt i rullestol ved siden min med nakkekrave og skinne
på både ben og hånd.
Ja, hun har selvfølgelig den største traumen, men som et par, så er dette fortsatt en traume
som skjer med oss begge 2.
“Ta deg sammen” har jeg hørt noen si… Og ja, jeg har tatt meg sammen MANGE
ganger! – –
Men hva når “Ta deg sammen” ikke går lenger???
Når Angst, Depresjoner, Panikkanfall, Ptsd osv slår til… Hva da???
Troen går over til Håp -videre til et ønske om at det skal bli bedre.
En reise til Bodø med LFN skal bli det “villeste” vi har gjort på MANGE år!
Dette vil bli min forlovedes første flytur etter ulykken for 13 år siden.
Og i den anledning kjenner jeg/vi at nervene ligger mye i spenn!
Blir det veldig mye turbulens, så “kan” det være over og ut… (Legene har sagt tidligere at om
hun detter litt feil på rompa, så er det nok til at hun enten dør, eller at hun blir en “grønnsak”
resten av livet.)
Jeg ser mange nakke skadde som reiser rundt, fester og danser…de kan gjøre det meste som
en funksjonsfrisk kan gjøre.
Der er IKKE min forlovede!
Vi “må” planlegge, men samtidig tenke/være forberedt på at det kanskje ikke går.
Om LFN skal tenke på de pårørende, så tenker jeg… – – – –
Det å ha en/flere pårørende likepersoner.
Ha en egen traumegruppe. (både for skadde og pårørende)
Ha en pårørendegruppe.
Kanskje inngå et samarbeid med flere organisasjoner og arrangere et traumeseminar
med eksperter, helsepersonell, fysioterapeuter og psykologer fra for eksempel
Sunnaas, Modum Bad, Cato senteret ++. (Dette selvfølgelig for alle)
Dette er vanskelig for flere enn kun den som er skadet.
Livsendringen skjer for oss begge… Ikke bare den ene.
Med håp om en god sommer.
Med vennlig hilsen:
Jan Olav Kristiansen