Film 1
Full fart fra bråstopp til nakkeskade
Hanne: Jeg var i ei bilulykke. Det gjorde at jeg fikk nakkeslengskade. Smertene kom egentlig ganske fort, både i nakke og rygg. Men når adrenalinet roet seg litt, så slapp det jo. Men når det gikk en to-tre dager så ble smertene mye forverret.
Gaute: Jeg fikk en nakkeskade for 11 år siden, og da ble jeg overfalt på jobb. Jeg hadde smerter i nakke og hode, men det var ikke verre enn at jeg kunne jobbe med det. Men så jobbet jeg i noen måneder til, og da var det så mye smerter; jeg klarte ikke å bevege på hodet. Jeg mistet konsentrasjonen, kunne ikke lese lange stykker og hobbyer måtte jeg bare gi opp.
May: Jeg hadde et ganske stygt fall på isen på skolen. Mine nakkesmerter har vært høvelig konstant siden jeg var lita. Det har tatt meg hele barndommen og hele ungdommen, og også noen år i voksen alder før vi fant ut hva problemet var.
Suzanne: Jeg fikk nakkesleng en gang i en rideulykke, men jeg fikk god hjelp i helsevesenet og fikk heldigvis ikke noe m.
Nina: For 13 år siden ble jeg påkjørt bakfra av en lastebil i min lille Yaris, og etter det har jeg vært plaget med hodepine…. Smerter…sliten. Og når man er ordentlig sliten, så glemmer man ting. Og mister både det sosiale og dett (faller) utenfor jobb.
Kjetil: En nakkeslengskade oppstår ved kraftig akutt bevegelse i nakken, som da går først bak så hodet blir kastet bakover ved påfølgende nesten like kraftig kast fremover. Det kan gå sideveis med samme symptomer.
- Hei, hei. Kjetil heter jeg. Hanne.
- Vær så god.
Det er viktig å oppsøke lege eller legevakt i løpet av de første par døgnene for å få registrert hva som har skjedd, selv om man ikke har noe særlig symptom i form av smerte eller utfall på noen måte.
Det er viktig å få undersøkt skaden tidlig for å utelukke alvorlig skade på strukturer som krever akutt behandling. Og så kan det være viktig å få undersøkt skaden tidlig for å kunne få veiledning og råd for å gi minst mulig plage over tid. Og ikke minst å få registrert det; det gjelder både i forhold til journalføring opp mot forsikringsselskap og med tanke på fremtidig oppfølging i hjelpeapparatet.
En nakkeskadde vil jo kunne få utfordringer både på fysisk og psykisk helse. Ved å kontakte fastlege som da er den første instansen for å henvise, så vil en da kunne få hjelp til diagnostisering, smertelindring, opptrening og rehabilitering.
Hjørdis: Noen opplever at de ikke får den riktige hjelpen i helsevesenet og de bli kasteballer i systemet. De får ingen diagnose og blir ikke trodd. Uansett så må en ta grep selv, slik at man kan oppnå en god rehabilitering.
Hanne: Det som er så fint med Landsforeningen for nakkeskadde er at vi har likepersoner der som man kan gå til hvis man har en tung dag eller det er noe man er usikker på. Man har vært igjennom det samme, slik at de har en helt annen forståelse for hvordan hverdagen er uten at man trenger å forklare så mye.
May: I LFN vi har et godt samhold, og det er akkurat det jeg liker i foreningen. Det å ha noen andre å kunne snakke med, noen som er i samme situasjon. Det å kunne møtes og bare kos oss i lag for å ha det litt gøy med rett og slett noe som forstår og vet hvordan du har det.
Film 2
Fakta og myter
Hjørdis: I 2022 finnes det fortsatt ikke noe norsk nakkeskaderegister. Årlig meldes den inn ca. 5.000 nakkeskader til forsikringsselskapene. Og de primært fra trafikkulykker. Det er store mørketall. Så LFN anslår at minst ca. 60.000 personer lever med nakkeskader, og at ca. 20. – 25.000 personer skader nakken hvert år i ulike typer ulykker. Ca. 40 % av alle som får nakkesleng har fortsatt noen problemer 15 år etter skaden. Og ca. 10 % får kroniske smerter og redusert livskvalitet.
Wiplash eller nakkesleng er ganske vanlig hvis man blir påkjørt bakfra i bil. Men man kan få slike nakkeskader også ved f.eks. fall på ski, snøbrett, i hoppbakker, sykkel, ved utøvelse av ekstremsport, stuping, hopping i trampoline, på gyngebrett og arbeidsulykker osv.
Kjartan: Nakkesleng refererer jo ofte til en skademekanisme som har med at nakken får en piskebevegelse på en måte, ved at hodet blir kastet bakover og da ofte forover, og man kan også selvfølgelig få sidesleng og sånne ting. Når du får den slengmekanismen så kan de forårsake skade både på nerver, båndstrukturer, og ledd og muskler fra nakken og egentlig langt nedover i ryggsøylen.
Hjørdis: På Helsenorge.no står det; smerte og stivhet etter nakkeslengskader går vanligvis over i løpet av noen dager eller uker. I noen tilfeller varer plagene lengre, opptil 2 av 5 personer har fremdeles noen symptomer 15 år etter skaden.
Kjetil: Nakken får jo skade i forbindelse med en nakkesleng som kan påvises på billeddiagnostiske utreding i CT/ MR. Og får en påvist sånn skade, gjør det lettere å forstå de plagene en har. Men det kan godt skje at du har lite funn på utredningsbilder, men mye plager. Men det kan også være motsatt. Du har lite plager og mye funn. Sånn at billeddiagnostikk gir ikke hele svaret.
Hjørdis: I dag er det faktisk stor uenighet blant fagpersoner om årsak og virkning når det gjelder nakkeskader og hvordan man diagnostiserer det. (Ja,) Det oppstår store problemer for de skadde når ikke de får den riktige hjelpen, og heller ikke blir trodd.
May: Jeg har møtt nevrologer og andre leger som – de ofrer det ikke en tanke engang. Hodepine – greit. Nakken min – Nei, absolutt ikke. Det er ikke noe skade der.
Hjørdis: Flere nakkeskadete som jeg snakker med har opplevd at legene antyder at det hele er psykisk. Så det er en ekstra belastning for den skadde å få høre.
Eirik: Det er jo klart at hvis en har vært igjennom et alvorlig traume hvor livet blir snudd opp ned, så er det vanlig at man får en psykisk reaksjon i ettertid. Slik er det naturlig at man enkelte kan og bli nedstemt etter en nakkeskade ved å utvikle langvarige plager.
Xxxx: Mange går en beskjed om av alt sitter i hodet ditt. Du man tenkte annerledes og vi er enige om at hjernen er viktig for hvordan vi oppfatter smerter, men ikke på den måten som mange sier det. At det på en måte er psykisk. Smerten er fysisk til stede der den er, men hjernen er definitivt med i hvordan den oppfattelse eksisterer.
Hjørdis: Hvis man får en nakkesleng så skal man gå til lege innen 2 døgn, altså 48 timer og få dette journalført. For selv om ikke du har noen store plager med en gang, så kan det komme senskader. Og his du da venter så kan det være vanskelig senere å se sammenhengen mellom skaden og de plagene du får på et senere tidspunkt. (Og) Å melde fra til forsikringsselskapet er veldig viktig. Og det bør også gjøres innen 2 døgn.
Xxxx: Noe som dokumenteres i de undersøkelser som er gjort i forhold til de utslagene du hadde når du beveger nakken sideveis, frem, bak, ned mot skulder og smerte du beskrev da når jeg trykte på og undersøkte deg, og sensibilitet og kraft. Da skriver vi det ned her, så hvis det blir en endring enten til det bedre eller til det verre. Så har vi en dokumentasjon, så blir det lettere for meg å gå tilbake igjen og sammenligne med en eventuell endring som skjer.
Hjørdis: Jeg vil foreslå at man ca. annenhver uke sender en sms og epost til fastlegen og forteller om symptomer, smerter og hvordan man har det. Slik at det blir dokumentert. En ubrutt kjede av symptomer.
Xxx: De fleste nakkeslengpasienter opplever at de ikke får noe problem i det hele tatt på sikt. Men det er noen som får langvarig plage. Ca. 10 % av de som opplever nakkeslengskade ved påkjørsel får plager i form av smerte og funksjonsnedsettelse som påvirker både arbeidsevne og dagliglivet.
Nina: Hadde dette vært en smerte som jeg bare hadde ei lita stund, så hadde det ikke vært så ille. Men når du går med det konstant, så blir du så sliten og mister av både det sosiale og du (dett) ramler utenfor jobb. ….. Går det bra mamma? Ja, må bare ha litt hvile så går det bra. ……
Hanne: Noe av det tøffeste etter ulykken er at du sitter igjen med følelsen av at du ikke blir trodd. Du har ikke noe synlig skade.
Viggo: Jeg ville ikke treffe folk i starten fordi jeg følte…, jeg fikk jo noen sånne negative ord….. hvorfor jobber du ikke?……hva, er du bare hjemme – en slabbedask – i nesten – ikke sant -… følte det
- Det stemmer at man får bedre resultater hvis man kommer raskt til behandling.
- Når en ser på hva som er gjort av studier i Norge og de som får på en måte – i hvert fall i løpet av første halvår…. et behandlingstilbud, så er nok …. i hvert fall minst 3 av 4 tilbake i arbeid.
– Nervesystemet er plastisk så lenge vi lever, så både dataene viser det og jeg har personlig erfaring med at man også kan få gode resultater selv om det går 1 år, 2 år eller 5 år. Det tar lengre tid, ja. Men det er absolutt mulig.
Hjørdis: Ja, mange blir mye bedre etter riktig hjelp. Men likevel er det veldig mange som må tilpasse hverdagen etter smertene. Det er viktig å finne sin egen måte å gjøre det på, finne frem til hva som er best for en selv. For det kan variere, det kan være veldig individuelt. Men man må ikke gi opp håpet.
Film 3
Fysiske plager 1 av 2
Kjetil: Ofte så ser en et veldig komplekst symptombilde på pasienter med nakkeskade. Og det betyr at omfanget av symptomer kan være alt fra lokalt i nakke, men det kan det kan også være spredt utover til skuldre, nedover rygg, i sete, føtter osv.
Og mange pasienter får også symptomer i ansikter og kjeve, og man kan få utstråling til arm og fingre. Pasienter beskriver alt fra smerte, men også nummenhet ned i fingre og arm. Det er en spredning av hvordan dette fremstår.
Eirik: Etter en akutt nakkeskade så kan en få andre ulike plager. Man kan bli nummen, tape kraft, fingernummen, synsforstyrrelse, øresus og hodepine. Når man har pasienter med langvarig smerte ser man at det påvirker oppmerksomhet og hukommelse. Også blir man sliten av å gå med langvarig smerte, så da er det mange som opplever utholdt? trøtthet.
Kjetil: Noen får jo skade i forbindelse med en nakkesleng som kan påvises ved bildediagnostisk utredning i CT / MR. Men saken er at noen har mange plager og lite funn på bildene, mens (noen) andre har klare funn på bilder og lite plager. Så bildet sier ikke alltid hvordan du har det. Og det blir jo utfordringen for hjelpeapparatet, på en måte ta de symptomer som er. Og det er det som betyr noe, ikke bare fokusere å et bilde som er sannheten.
- Kjenner du at jeg tar på deg? Er det likt?
- Etter bilulykken har jeg kjent at det er nummenhet ned igjennom armen.. og mindre styrke, også ytterst i hendene.
- Kom igjen, klip. Er det forskjell på smerter.
- Smertene stråler jo nedover… og oppover gjennom kjeven.
- Både ned i skuldra og opp mot nakke, kjeveregionen. Du har mange muskler som går i fra halsen og nakken, ned i skuldra. De går på kryss og tvers i kjeveregionen og i halsen. Og da vil jo de smertene du kjenner være en konsekvens av at nervene som går inn i muskulaturen blir irritert av at du har fått nakkeskaden din.
- Jeg fikk jo også hele veien bak i ryggen.
- Ja, det kan ganske logisk forklares fordi når du får vondt i nakke skulder, så løfter du ubevisst på muskulaturen fordi du blir anspent. Det er nok til at du spenning i annen muskulatur enn skaden, og det gir smerte. Som du kanskje må ha smertestillende for å døyve, eller få hjelp til å avspenne med hjelp av øvelser, fysioterapi …
Enkelte av de som opplever nakkeslengskade får jo plager i ansiktsmuskulatur, kjeve, tyggemuskulatur, det vi kaller for TMD.
Viggo: Jeg fikk smerter i panne, bak øynene og kjeven, her og i ansiktet. Jeg fikk strålesmerter og tennene var.. Jeg trodde jeg hadde…tannverk og..
Kjetil: Og der vil jo tannlegene kunne være med i forhold til oppfølging. Og på grunn av at det har med å gjøre med muskelspenninger i ansiktsmuskulatur og i tyggemuskulatur, er det en del som har og effekt av psykomotorisk fysioterapi.
Hvis en har stor plage med smerte i ansikt / kjeve, så er det faktisk et nasjonalt behandlingssenter som ligger i Bergen, som heter NBT, som en kan bli henvist til for å få oppfølging. Men det er kanskje ikke alle fastleger som en gang vet at dette eksisterer, og da er det lov å spille inn til fastlegen at det finnes faktisk et nasjonalt kompetansesenter på det området, og at en ønsker denne henvisningen.
Hanne: Etter bilulykken har hverdagen bestått a daglig hodepine. Oftere migrene, mye smerter i nakken. Nå har jeg vært heldig som ikke har balanseproblemer etter bilulykken.
De med langvarige nakkeplager kan også få tilleggsplage som hodepine, som går ut over både konsentrasjon og oppmerksomhet, noen blir svimle. En forklaring kan være at ved langvarige muskulære spenninger i nakken som fører til hodepine og man utvikler en spenningstilstand i tinning og panneregionen. (Det henger sammen med, di tingene her. ) Disse tingene henger sammen.
Enkelte kan også få en migrenelignende hodepine. Poenget er at når du utvikler hodepine, så må du få hjelp til å handtere den, og de med mere uttalte plager kan en vurdere en tverrfaglig klinikk, evt. henvisning til en rehabiliteringsinstitusjon. Og er det er mistanke om alvorlig sykdom, er det utredning hos nevrolog.
Hanne: Man merker at man blir mye fortere sliten, man trenger oftere en pause i hverdagen. Man følger at man ikke klarer å stille opp på samme måte.
May: Og jeg følte meg mere sliten og utmattet enn normalt.
Når du har en smertetilstand etter en nakkeskade, bruker kroppen mye energi på den smerten. Så det kan hende at søvnkvaliteten er redusert og da får man en utmattelsesopplevelse som kalles for fatigue. Om hvis du innser at den trøttheten og den energiløsheten faktisk er der, og så prøve å se hva du faktisk greier å gjøre – jeg bruker å si avpasse farta etter forholdene. En må prøve ut hva en faktisk greier. Og det er lov å presse seg litt, du kan ikke hvile deg i form. Men samtidig så må du hvile for å kunne yte. Og det å finne balansen er igjen den enkeltes vanskelig oppgave, som da gjerne må kobles sammen med behandlingen.
Nakkekrage:
En kan oppleve smertelindring av å gå med nakkekrage. Du bruker mindre muskulatur, og dermed kan muskulaturen slappe av. Det som er viktig er at det er ikke bra på sikt fordi det svekker muskulaturen, støttestrukturen i nakken. Så det må avpasses – gjerne i samarbeid med fysioterapeut eller med folk som har god greie på hvordan en skal bruke det og hvor mye en skal bruke det.
Hjørdis: Jeg tar på nakkekragen når det blir for ille, og smertene er for store. Men jeg merker og at det er litt negative holdninger til å bruke nakkekrage, og det virker som om at det er blitt et symbol på påstått simulering. Og det er veldig urettferdig.
Det er en utfordring i alle smertetilstander, i hvert fall de som har vart lengre er å finne ut: hva er det jeg tåler ved at det kan komme plager og utmattelse ikke direkte i etterkant, men i løpet av neste dag eller kanskje 2 -3 dager etterpå. Det er veldig stor forskjell på hva man tåler av statisk og dynamisk arbeid. Det kan være en lett handlepose som er tung å bære, mens et vektlodd som er tyngre er lettere å håndtere fordi du bruker flere muskler i samme prosess gjennom at du bøye og tøye.
Peter: Jeg har selv erfart de problemer man får ved en nakkeskade. I forhold til trening er det en hårfin balanse mellom å trene og styrke muskulatur og sener, men uten å overbelaste. Og det er veldig vanskelig å bagatellisere en belastning som en forsinket smerte. Det er ikke noe jeg har lært, det er ting jeg har erfart og det tok et helt år å finne ut av det.
Hjørdis: For å finne et mønster i hva man tåler og ikke tåler er det kjempesmart å føre en dagbok, da kan du skrive ned aktivitetene du har vært med på og hvordan smertesituasjonen har vært i ettertid.
Og da bruker du gjerne en skala fra 1 – 10.
Film 3
Fysiske behandlinger og rehabilitering.
Hvis det er nødvendig utover de funn og undersøkelser som er gjort på fastlegekontoret, så bruker jeg å henvise til de aktuelle spesialister for å få den oppfølgingen som jeg anser er viktig og nødvendig for en videre rehabilitering og behandling.
Det kan for eksempel være billeddiagnostikk, tverrfaglig, nakkeklinikk, nevrolog, kjevespesialist, tverrfaglig smerteklinikk, øre/nese/halslege, øyelege, ergoterapeut, hodepinespesialist, nevropsykolog, spesialisert rehabilitering poliklinisk eller på rehabiliteringsinstitusjon.
Operasjon vil jo være siste utvei. Da skal alt være prøvd. Operasjon er ikke løsningen på alt. Det vil alltid ved kirurgiske inngrep være en risiko og ingen kan garantere at en blir bedre eller bra.
Men hvis du har litt smert er og litt ubehag, så er det jo egne øvelser som er første steg, og da koble på en fysioterapeut, manuellterapeaut, evt. en psykomotoriker for å (på en måte) få avspenning og ikke minst at en da, få veiledning til å drive øvelser hjemme.
- Ene hånden på der, og sa kunne du tenke deg at du presset hodet mot og (skjøv) skyv her, så ville du trene muskelgruppen på denne siden.
Profesjonelt sett vil fysioterapeuter (handle om å) gi behandling i form av massasje, tøyning og mobilisering.
- Hva tror du er viktig når du gjør det? Puste. Yes.
Fysioterapeuter gir også opplæring i hvordan man skal bruke nakken sin eller kroppen sine da etter en sånn skade. Det gjør både manuellterapeaut og fysioterapeut.
- Nydelig. Du kommer lengre med en gang.
Tilleggsutdannelsen hos en manuellterapeaut er en mastergrad for fysioterapeuter. Den går (ut) på at man kan manipulere, altså gjøre disse knekkelydene som noen kanskje karakteriserer de som. Men må også ha en bredere utdannelse i undersøkelse av nakkestrukturer, forskjellige tester som er relevante for nakkepasienter.
En kiropraktor har også mange av de samme teknikkene rundt dette med manipulasjon av sånne ting. Jeg tror at du kan veldig gjerne komme til en kiropraktor som gjør mange like ting som en manuellterapeaut, fysioterapeut og motsatt. (på en måte)
Ofte (så) stilles det spørsmål om skal en gå til en fysioterapeut, manuellterapeaut, kiropraktor, naprapat, osteopat eller skal jeg bare forholde meg til legen min. (Og) Det er viktig at den personen tar seg god tid, undersøker nøye, og ikke minst hjelpe pasienter med å finne sine egne ressurser til å komme tilbake igjen til de tingene som er viktig for personen.
Det er like mange varianter i forhold til nakkeslengskader, som det er antall personer som er skadet. Da må man sammen med behandlingsapparatet finne hva (som) passer for deg. Men hvis en i behandlingen opplever at det som blir gjort skaper en forverring eller gir mye smerter og plage, så må en sammen med behandler greie å justere det. En da må man gi beskjed, og det er viktig at behandleren tar det på alvor.
Vi har prøvd mange ulike øvelser opp igjennom årene, men det er veldig få som jeg klarer å gjennomføre over tid, fordi det slo ut migrenen hvis det ble for mye på nakke og skuldre. Da blir jeg sengeliggende i stedet for at jeg har noe positivt etter det.
Mye behandling kan gi smerte.
Hvis man behandler for ofte hos fysioterapeut eller kiropraktor vil tilstanden verre.
- Jeg prøver forsiktig, er det greit?
I alle fall i mitt tilfelle, behandle 2 ganger i uken, så blir det verre over tid.
Rett etter skade er det viktig å komme i gang tidlig med lett aktivitet og gradvis øke.
Også viser det seg at de som kommer i gang med aktivitet, gjerne kombinert med lette nakkeøvelser så kommer deg fleste seg mye raskere. Med forskningen pr. i dag, så er ikke det slik at den ene type nakkeøvelse er bedre enn den andre, men det viktigste er faktisk å kunne og prøve og tilnærme å bruke nakken normalt til tross for at en gjerne har store akutte plager. Og det er først og fremt under den tilstivingen som ofte kommer for mange, som kan være med å opprettholde å gjøre tilstanden verre over tid. (Også skaper det en trygghet ) Det skaper også en trygghet at man kan være i aktivitet, til tross for uttalte plager. (Men da blir det og å) Men da må man finne den balansen i starten og ikke være for ivrig. (Men å så) Dosering er viktig her.
Det kan også være slik at en tror at skal gå til fysioterapeut eller en annen behandler, og så blir man bra. Jobben ligger hos den enkelte. Det gjelder trening, øvelser og ikke minst å legge frem – hva er plagene. Men i det daglige livet så må man faktisk avpasse farta etter forholdene. Hva greier jeg og hva greier jeg ikke, og så man ta de hensynene som er. Men opptrening det må den enkelte stå for.
(Ja,) Det er først og fremst den mestringen og fokus på tingene du kan utrette selv, som forskningen viser best resultat for på lang sikt.
Mange greier å rehabilitere seg å komme videre med såkalt lokalbehandling eller kommunalbehandling med fysioterapeut, manuellterapeaut, psykomotorisk fysioterapeut og egen aktivitet. Men hvis man ikke kommer til mål med det, så kobler man på en rehabiliteringsinstitusjon.
Det finnes mange rehabiliteringssenter eller rehabiliteringsinstitusjoner som gjennom sin tverrfaglighet kan bidra til intensivere rehabiliteringen og bedre funksjonsnivået gjennom at NAV får tett oppfølging. Man blir jo (sånn sett) tatt ut av sitt hjemlige miljø (da), da blir jo all fokus på å trene og rehabiliteres og trenes opp for å bli bedre enn du var før du reiste dit. Da blir det sammen med fastlege eller behandler å finne ut hvilken rehabiliteringsinstitusjon som helseforetak og den geografiske tilknytningen din er tilsluttet. (da).
Det er noen som utvikler langvarige plager de ikke blir bedre av etter en nakkeskade. (Og) Det kan være at man opprettholder noen faktorer i livet man ikke kan påvirke. Unntaksvik kan det være skade som man ikke finner ut av, og gjør og kan være med på å opprettholde smertene. Det kan viktig å kartlegge hvilke forhold i livet som påvirker smertetilstanden, og få hjelp til å sortere hva en kan gjøre noe med og hva man ikke kan gjøre noe med. Og hvordan man kan forholde seg til det som kommer opp. Men det som er viktig uavhengig av årsak til mange (da), og en ser at mange har god nytte av er å akseptere plager. Ikke at man på en måte skal gi opp, men akseptere de plagene man har; redusert funksjon og tar det som utgangspunkt får mange en bedre hverdag, og slik sett faktisk kan bli bedre selv om det er gått mange år etter skaden (og).
Jeg tenker at man trenger mange tiltak. Smertelindring er en ting, og det å leve med det er og en frase som er viktig. Men oppi det trenger man også en betydelig trygghet i forhold til plagene sine.
- Jeg ser at du snurt deg ganske stivt innimellom, og hva skjer da? Du får beskjed hele tiden at her er det noe som er galt, da får du kanskje en økt beredskap.
På grunn av at det er en kompleksitet ved nakkeslengskader, så er det ikke uvanlig at det tar tid å finne frem til diagnose og kartlegge hva som er behovet for den enkelte med tanke på behandling og oppfølging.
- Man er jo gjennom mange undersøkelser og det tar tid å prøve å finne ut av ting, men det viktigste er å ikke gi opp.
Film nr 07
(Hanne) Nå ble jeg sykemeldt i noen uker rett etter bilulykken. Jeg fikk veldig god oppfølging ifra lege, og henvisning til både manuellterapeut og fysioterapeut, men jeg ble jo ikke bedre, så det ble bare forlengelse på forlengelse på forlengelse av sykemeldingen.
(MV) Hva gjør man når man blir avfeid med at det er stress, det er spenninger, det er den tøffe barndommen, det er det mentale, og så får du ikke diagnose?
(Hjørdis) Ofte må en stå på i forhold til fagfolkene for å få en diagnose, for å få en god behandling, og en god rehabilitering, og det er veldig viktig for en selv å vite hva man lider av, for det fører med seg usikkerhet uten en diagnose.
(Lege) Det som er viktig å ta fatt i?? er det en faktisk kan gjøre noe med, og det mange kan føle skamfullt er hvis en blir mer nedfor, blir deprimert. Noen blir mer engstelig av bekymring, men både angst og depresjon, der er det faktisk god dokumentert behandling, og da ser en og at når en får behandling at når man får de psykiske plagene, så blir og opplevelsen av smerten mindre. Det vil si at en ofte får en bedre funksjon. Så derfor er det viktig å være åpen om de vanskene man utvikler etter en skade, og få hjelp til det der det faktisk er god behandling å tilby.
(Hjørdis) Dessverre er det mange som blir en kasteball i systemet. De får ingen diagnose, eller de får feil diagnose, men det er veldig viktig å få en utredning, og rehabilitering så raskt som mulig.
Kontakt gjerne en likeperson i LFN, for å få tips og råd om hvor du henvender deg, og hvilken hjelp du kan få, slik at du får fremdrift i din egen sak.
Med tanke på videre oppfølging så er jo det med rehabiliteringsinstitusjonen. Noe som kan være aktuelt. Ja
(Hjørdis) Fastlegen er inngangsporten for rehabilitering, og hjelp i systemet. Ta en aktiv rolle, og fortell hvilke symptomer og hvilke plager du har. Trenger du litt støtte, så ta med deg en pårørende på legebesøk. For å hjelpe fastlegen til å forstå hele bildet, så kan du bruke LFN sin huskeliste, og der kan du krysse av det som passer for deg. Hvilke symptomer du har på den listen.
Den ligger på lfn.no.
(Hanne og lege) Men de også vil nok diskutere med deg i forhold til rehabiliteringsopphold, som da er 3-4 ukers varighet på en rehabiliteringsinstitusjon.
Det finnes ulike regler henvisning til rehabilitering, og det kjenner fastlegen godt til, du kan orientere deg på helsenorge.no, eller du kan kontakte en likeperson som kjenner godt til det. Uansett så kan legen hjelpe deg til å finne det rette rehabiliteringstilbudet for deg.
Så finnes det i kommunen enten hjemmebasert på daginstitusjon, eller et lengre rehabiliteringsopphold.
Det du kan gjøre da før jeg lager henvisningen, er å gå på nettet og søke opp, og lese informasjon om haugalandssenteret, og se om du syns det er noe som passer for din situasjon
(Hjørdis) Behandling må skreddersys etter den enkeltes situasjon.
Jeg har møtt mange nakkeskade som har slitt i helsevesenet og følt at de ikke har blitt forstått, de har problemer med å få en skikkelig utredning og diagnose, og de har ikke fått annen rehabilitering enn å gå til en fysioterapeut.
(Peter Malmquist) Jeg har selv erfart de problemer man får med en nakkeskade, og har derfor en bedre forståelse for smertemekanismer, og hvordan de oppstår, og hvordan man skal forsøke å behandle det. Mange leger kan være skeptiske til det, eller ha vanskelig for å håndtere det fordi det er en skade som man ofte ikke kan påvise på røntgen eller målinger.
(Hjørdis) Ja, det kan være vanskelig å få en diagnose, for at det er stor uenighet mellom fagfolk. Om du føler du ikke blir forstått eller hørt hos fastlegen, så er det et råd å bare bytte fastlege. Da kan du gå på helsenorge.no, og der finner du bytte av fastlege.
Noen møter på behandlere som ikke har tilstrekkelig kunnskap om nakkeskader, og da kan de få feil behandling eller ingen behandling. Fagpersonen gir opp.
Ja, dessverre så er det en del som blir feilbehandlet. Og ofte går det på kanskje to komponenter. Det ene er det at alvorlighetsgraden av skaden i muskel- og skjelettsystemet ikke er undersøkt godt nok. To; og kanskje enda viktigere, det er at personen med bak plagene ikke er blitt forstått nok i undersøkelsesøyemed, og derfor klarer man ikke å lage en behandlingsstrategi som dekker dette for pasienten.
(Hanne) Ja, enkelte øvelser kan jeg gjøre, spesielt det som går på bein, men øvelser som går på rygg, nakke og skuldre… Det er nok at jeg gjør det tre ganger i løpet av dagen, men da blir jeg sengeliggende etterpå, for det blir for mye. Jeg gjør det ikke i store mengder heller, men det går på feil grupper, ut ifra hva kroppen min håndterer.
Hvis man som pasient opplever at man ikke kommer noen vei, eller behandlingen blir verre, så tror jeg det er viktig å være åpen om dette med terapeuten, og sammen prøve å finne ut hva årsakene kan være, og i noen tilfeller må man be om en «second opinion», og det mener jeg er en pasient-rett, hvor man ikke skal føle at man mistror terapeuten eller behandleren, eller gjøre noe feil mot dem, men at man egentlig bare vil bli bra, og det ligger egentlig der, at man ønsker å få rett behandling.
(Scenario) «Stopp!» «Hva skjedde?»
Hvorvidt man får vondt under behandlingen beror litt på hvordan og hvorfor man får vondt. Fordi at en del behandlinger kan godt fremprovosere noe smerter, men snakker ofte om at det er etter-smerten som er viktig. Får man vondt i ukesvis eller dagevis etter behandling, så skal det vurderes som for hardt eller feil på det tidspunktet.
(Scenario) «Du har funnet ut at hvis du kan gjøre én time eller noe sånt, så er det bedre enn 3 timer, for du blir du liggende en uke eller en halv etterpå?»
Men om man provoseres litt inn i smerte så er ikke det nødvendigvis farlig.
(Hjørdis) Ja, dersom dette føles feil, og man blir nærmest gitt opp, gå tilbake til fastlegen, og snakk med han, fortell hvordan du faktisk har det, og prøv igjen.
I arbeidslivet ikke sant, så er det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet igjen, for at man kan bare ha ei gradvis stilling, eller prosent, og det er jo tungt.
Mine kolleger er klar over at jeg har mitt å stri med, sku det vær så må jeg bare forklare den at i dag er ikke dagen, og at jeg må bare ta det litt med ro.
«håper det går greit at jeg tar det litt rolig i dag» «det går greit».
For funksjonsfriske mennesker er det vanskelig å skjønne den her utmattelsen, spesielt.
For er man ikke heldig, og har noen som ser deg for de verdiene du har, og ønsker å ansette deg i en prosentstilling, så er det jo veldig mye annet man kan gjøre.
Du kan jobbe frivillig, du kan melde deg til å være støttekontakt, så det er veldig mye frivillig du kan gjøre også som vil være veldig givende, og som gjør at du kommer deg mere ut, for det er noe med å ha den rutinen du har i arbeidslivet som, den mister du jo, så den er kjempegod å ha.
(Nina) Jeg jobber som frivillig, jeg har vær frivillig i LFN i ganske mange år.
Det er jo godt å kunne hjelpe andre, og å finne på nye ting, som man kanskje kan hjelpe andre med en bedre hverdag. Det er godt å kunne få brukt seg, og bruke det man har.
(Vidar Sørensen) Jeg prøver å bidra på min måte, og kanskje også holde noen foredrag, og komme med noen trøstende ord og sånt.
For å mestre hverdagen så er det jo viktig at jeg lytter til kroppen min, men samtidig at jeg lar meg selv være aktiv, og lever livet.
Det er greit å snakke om en langtidsskade, en smerte som du har, men en plass går grensen, og du må gå videre i livet, du må begynne å se positivt på ting slik som de sier. Min positive ting er bilen som jeg kan sette meg i, og ellers så er det å være sammen med andre folk.
Gjør hyggelige aktiviteter sammen med andre som skjønner hvordan du har det, og det er veldig viktig å unngå slike trøste- og bæregrupper. Gå for gleden, mange av LFN sine lokallag arrangerer aktiviteter og turer.
Det som er det fine med LFN, det er at vi har så mange sosiale treff, og vi har det så hyggelig, det er så mye vi gjør. Vi har hatt badegrupper, og vi har hatt turer. Det å være ute i naturen, det er helse.
Film nr 8.
For å hjelpe fastlegen med å forstå hva som er problemet, så er det smart å laste ned LFN sin huskeliste. Den finner du på LFN.no. Se gjerne filmene på LFN.no for å bli bevisst på hva som er vanlig med nakkeskader, og tenk igjennom og kryss av på huskelisten hva som gjelder for deg.
Tenk igjennom og noter hva som er viktigst for deg, å komme gjennom sorgen, komme tilbake til jobb, klare å lage middag, å klare å ta deg av barna. Skriv det ned. Dette hjelper deg å huske alt når du er hos legen.
«Hei! Kjetil heter jeg!»
«Hanne».
«Ja, hva kan jeg hjelpe deg med i dag?»
«Nei, etter jeg skadet nakken så har det bare blitt verre, med mye plager med nakken, migrene, og hodepine.»
«Ja»
«Så jeg har tatt med en huskeliste som jeg er blitt anbefalt å skrive ut.»
«Ja, så bra»
«Ja, så da har jeg krysset ut litt slik at du kan se på»
«Ja»
I listen til legen så får man med seg alt.
«Nakkesmerte, hodesmerte, kjeve, rygg, nummenhet, kvalme..» «Den nummenheten, er det noe du kjenner på hele tiden, eller er det noe som kommer og går?»
«Nei, det kommer og går, spesielt i venstre hånd»
Vær åpen ovenfor legen, og fortell hvordan du har det. Om du er sliten, eller nedstemt, og be om hjelp til å sortere tankene, og hva som er viktigst å gjøre.
«Nå er det jo veldig tungt om dagene, for jeg vet ikke helt hvor jeg skal ta tak i ting, for jeg er så sliten av å gå å ha det vondt. Det er bare knapt jeg får laget middag enkelte dager.»
«Ja»
«Jeg vil jo komme meg ut i jobb. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal få det til.»
«Men da er det viktig å se litt på hva som er det viktige. Altså, hva er det som begrenser deg, er det smerten, eller det tanken på jobb. Hva opplever du som den mest begrensede faktoren, eller den mest begrensede faktoren?»
«Altså etter det vi nå har snakket om så skjønner jeg at det viktigste for deg nå er å lindre smerter og ubehag, slik at du faktisk har overskudd til å ta vare på familielivet og hverdagen, stemmer det?»
«Ja»
«Det som da er viktig, men vanskelig. Det er at du at du må tenke at du skal ta et steg av gangen, for å kunne ta vare på deg selv , selv om målet på sikt er å komme tilbake igjen på jobb, og i mellomtiden da så er det jo å prøve og tenke på at du faktisk kal ta vare på deg selv, og rett og slett være grei med deg selv i hverdagen»
«Ja..»
«Det er vanskelig, men viktig»
«Det er vel slik det må bli, men det er ikke så lett.»
«Nei, det er helt riktig»
«Da ordner jeg i dag en henvisning til avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, og du vil bli innkalt dit»
«ja»
Husk å be om å se henvisningen etter at legen har skrevet den, slik at du er sikker på at legen har oppfattet dine behov riktig.
I en ideell verden så vil jeg at pasienten skal fortelle akkurat hvordan det er, og at pasienten skal ha påvirkning på hva som blir skrevet i journalen, og hva som blir holdt tilbake, men der fremdeles en utfordring at psykiske plager bærer et stigma med seg. Jeg synes det er vanskelig, for jeg vet at en pasient som åpner opp kan risikere at det blir skrevet ting i journalen som kan bli brukt mot pasienten senere. Men dette handler om et fag, eller et område som er i utvikling hvor jeg har inntrykk av at der er større kunnskap hos fagpersoner til å kunne ivareta psykiske plager, og håndtere det på en bedre måte.
Ja, det er viktig å få hjelp til både kropp og sjel til å komme seg videre, og dermed er det viktig hvordan legen formulerer seg i journalen.
«Kan jeg få se i journalen hva du skriver om psykiske plager!»
Ja, det kan du. Du har jo innsynsrett i journalen din.
Jeg har skrevet, jeg kan lese det for deg, hvis det går greit for deg. Jeg har skrevet at du, pasienten er nedstemt over tapet over tapet av normalt arbeidsliv, henvises til psykolog for å mestre sin nye situasjon. Er det greit for deg?»
«Ja»
Film nr. 9
Minstemannen hjemme, han gikk i første klasse.
Jeg ser at det kommer jo ofte spørsmål om vi noensinne kan gjøre det vi gjorde før.
Når mammaer eller pappaer skader seg, blir utsatt for en ulykke, eller syke så er det naturlig at barn hjelper til, og at voksne også har forventninger til at barna hjelper mere til.
Han som fortsatt bor hjemme, er veldig flink til å gjøre ting hjemme. Det har han alltid vært, både før og etter bilulykken. Han gjør noe, og så gjør jeg noe. Vi samarbeider godt.
Jeg var cirka 5 år da mamma krasjet. Det har vært slik så lenge at jeg husker ikke så mye hvordan ting var før, men jeg merker at hun blir veldig sliten, og på slutten av dagen så bare slutter hun å fungere, og må ligge på sofaen, og sovner av. Det liksom et punkt på dagen der det bare blir stopp, også så får hun ikke gjort noe mer.
Den eldste jenta mi, har vært som en «lillemamma», og hjelper til. Det blir mye ansvar på dem, og det er jo ikke meningen det skal bli slik, men det blir fort det. Det gjør det. De får nok en annen oppvekst enn det de ville fått hvis det ikke var slik.
Jeg har jo mange flere oppgaver og ansvar hjemme enn de fleste på min alder har. Jeg bruker mye tid på å passe på at ting går bra hjemme.
Det er jo bra at barn tar på seg oppgaver og tar ansvar når familiesituasjonen har blitt vanskeligere, og i de fleste familier vil jo det fungere veldig fint å være balansert, og så er det for noen barn kanskje en risiko for at de tar på seg for mye ansvar, og en bør være litt var på det hvis man har et sånt barn som kanskje kan sette seg selv eller sine behov litt til side, da kan det bli problematisk for det barnet.
«Du vet at det er jeg som skal passe på meg selv, og at jeg tar disse medisinene»
«Ja da»
Jeg føler at jeg har en del ansvar, og det er ikke alltid jeg har så lyst til å ha det, men samtidig føler jeg meg ganske pliktig til å passe på at ting går rundt, og at jeg må være der.
Det kan være at de ikke rekker å være med venner, eller spille fotball, eller gå på turn, eller hva de liker å gjøre på fritiden, men det kan også være slik at de tenker litt for mye på, eller blir for mye bekymret for den voksne, og hvordan de voksne har det, og at de blir okkupert av tanken på å skulle hjelpe til, eller tenker det de gjør er viktig for at det skal gå bra. De kan få fantasier om det.
Mamma har fortalt veldig lite om hvordan hun har det når hun er dårlig. Jeg vet liksom bare at hun er dårlig. Jeg vet jo at hun har det vondt, og at hun blir sliten, men jeg vet ikke særlig mye om det. Hun har vært veldig dårlig på å fortelle om hva det egentlig innebærer. Hun har prøvd å skjerme oss litt ifra det når hun har hatt det skikkelig ille.
Ja, det er jo slik at når det skjer en sånn situasjon i en familie så vil barnet være sensitivt, det vil merke hva det er som skjer, og det er jo også slik at hvis man snakker litt lite om det så kan barn tenke at det er litt farlig å spørre, og de kan få tanker og følelser om hvor galt det kan gå for eksempel, og det er ofte slik at barn ikke tørr å spørre eller har ordene for å spørre, og da kan det være viktig at foreldrene spør hvordan barnet har det, eller at andre rundt dere hjelper å sette ord på det, sånn at de kan kjenne igjen sine egne følelser, og åpne opp for en god, fin og hverdagslig samtale om hvordan livet er akkurat nå.
Ja, man kan jo prøve å tenke på ulike praktiske løsninger, praktisk hjelp som kan redusere belastningen på barnet. For eksempel at man får hjelp til å vaske, rydde, gå tur med hunden, eller hva det måtte være.
Jeg tenkte jo over det at Sofie hadde mye å gjøre, og at jeg trengte et par ekstra hender, så en periode hadde vi au pair hjemme for å kunne hjelpe, men det er ikke alle som har muligheten til det for det koster mye penger. Du skal ha plass til dem også. Uten hjelp fra familie og slikt med det økonomiske, så hadde det ikke gått.
Hvis jeg skulle gitt noen råd til foreldre så må det være at man må prioritere litt, også få satt opp litt slik at man prioriterer at man får gjort litt noen dager, men også ta litt tid til ungene andre dager, og passe på at ungene forstår hvorfor ting er som de er.
Barn kan jo tenke mange ting om hvordan ting skal gå som faktisk ikke er helt realistisk, så presis og tydelig informasjon til barnet er ofte veldig lurt og viktig.
«Hvis mamma fortsetter å ha det slik som hun har det, med å være sliten og nedenfor, og ligge på sofaen så må jeg ta noen flere undersøkelser.»
«Er det farlig, mamma?»
«Nei, jenta mi. Det er ikke farlig. Det er det ikke.»
«Men du kommer vel ikke å ta livet ditt?»
«Nei, gud! Det må du ikke være redd for, jenta mi! Det kan mamma love deg.»
Det som er viktig å huske på det er jo at de fleste familier klarer seg veldig godt selv om at de er kommet i en vanskelig situasjon, og at de fleste foreldrene også løser situasjonen for barnet sitt på en god måte, og i noen familier kan til og med en sånn krise føre til økt samhold, og nærere relasjoner mellom familiemedlemmene.
NB Tidligere 09 er blitt til film 10 (May Veronika skrev) s 1
Film 09
Dr. Hagerup:
Nakkeslengskade kan skje i alle aldre – også hos barn. Det kan være i form av trampoline, akeulykke. De kan falle fra dissestativ (Vestlandet)/ (kalles: huskestativ Østlandet).
Så nakkeslengskade kan absolutt skje hos barn. Det er viktig å presisere at heldigvis er det veldig få barn som får langvarig skadeproblematikk og mèn etter nakkeslengskade sånn sett.
Så det er mindre varige problem hos barn enn hos voksne. Det har litt med at barn er under utvikling, og muskulaturen kan rehabiliteres på en bedre måte som med mange ting hos barn. (uklar tale 050-051)
Forekomsten av nakkeslengskade har nok en relasjon opp mot hvilken aktivitet som blir drevet. Ungdom er jo gjerne litt, ikke alltid, gjerne litt mer uforsiktig i sin atferd og det øker risikoen for å få den type skade. Nå har de fått seg sparkesykkel som har gitt en god del skade, men det går på trampoline og ski. Så ulike risikoatferd er mer utbredd hos ungdom.
May Veronika:
Mine nakkesmerter har vært høvelig konstante siden jeg var liten. Da jeg var ganske ung, rundt 5 år, så svartnet det for meg i en trapp. Så jeg falt ned og brakk bl.a. kragebenet mitt. Det kan også være en av årsakene. Jeg ble utsatt for kraftig vold, da jeg gikk i 5. klasse. Der ble jeg slått gjentatte ganger i en murvegg. Så hadde jeg et ganske stygt fall på isen som også har skjedd på skolen. Alle disse gangene har jeg slitt med store smerter. Ingen av gangene har hverken skolen eller noen tatt det seriøst.
Dr. Hagerup:
Har du mistanke om skade hos barn, så skal du oppsøke lege ganske kjapt.
Hjørdis:
Også barn og unge kan oppleve redusert livskvalitet . De kan oppleve at de ikke klarer å følge sine jevnaldrene i lek og på skole. Mange barn forstår ikke hvorfor nakke og kroppen ikke fungerer, slik den har gjort tidligere.
May Veronika: s 2
Som barn så skjønte jeg ikke det selv, at de smertene jeg opplevde, var unormale. Jeg uttrykte aldri noe klage eller smerter eller (Heller ikke fortalte jeg) jeg fortalte aldri hvordan jeg hadde det.
Dr. Hagerup:
Et barn har gjerne mindre forutsetninger å sette sine symptomer i sammenheng med nakkeskade og dermed kanskje ikke forstå hvorfor de ikke kan være med på ting sånn som før. Da er det viktig å forklare barnet at det kan ha en sammenheng og prøve å hjelpe dem til å forstå at det går utover funksjonsnivået, sosialt liv, fysisk aktivitet etter en har hatt en slik skade.
Mor til barn:
Er du redd for at du skal gå glipp av noe morsomt – at du må ligge hjemme o sengen din i stedet? (Uklar tale) 03,11
May Veronika:
Jeg har strevd veldig mye med oppgaver på skolen. (Jeg var) veldig flink. Har hatt gode karakterer, men å sitte og øve på en prøve før (før en prøve). Det er for tungt. Jeg husker jeg øvde til tentamen og bare nærmest skrek i smerter, fordi det var så smertefull å sitte der å lese, lese og skrive.
Dr. Hagerup:
Hvis foreldre vet at de har barn som har pådradd en skade, så bør en være obs på endring i funksjonsnivået.
PÅ skole- lærer til elev:
0404 Lærer spør (uklar tale)
Dr. Hagerup:
Utfordringen for foreldre da er jo at barnet kan uttrykke ting på en helt annen måte.Det kan være konsentrasjonsvansker. Det kan være irritabilitet. Det kan være søvnproblemer. Det kan være at de ser at de ikke greier skolearbeidet på samme måte. De kan bli litt innesluttet, fordi de ikke klarer å prestere på samme måte som sine jevnaldrende. Det greier de ikke å fortelle på samme måte som en voksen som kan kanalisere opplysningene konkret.
Hanne: s.3
Det finnes jo alltid en viss fare for at unger som er veldig aktive er på trampoline, klatring i trær, er på fjellturer og er aktive altså om det er terrengsykling eller sparkesykkel og sånn. Men jeg synes jo det er viktig at de får lov til å utvikle seg selv og lære å få motorikken inn. Det er en stor del av hverdagen deres.
Hjørdis:
Det viktigste man kan gjøre, for å beskytte barna sine mot nakkeskader, det er å passe på at nakkestøtten er i riktig høyde og tilpasset barnet. Og at de aller minste sitter i gode seter, tilpasset deres alder og høyde. Barnesetene må være riktig montert, og de minste barna helt opp til 4 år, bør sitte med ryggen til kjøreretningen. Stolen må ikke være for gammel og den må ikke ha vært i kollisjon Fil: LFN Film – NB Tidligere 09 er blitt